Foto: Privat
Kvelden etter at jeg skrev forrige innlegg var jeg ved domkirken for tredje gang, denne gangen sammen med en av mine fineste og eldste venner. Vi snakka litt om når man skal kunne begynne og leve normalt igjen. Ikke som om ingenting har skjedd, vi skal aldri glemme, men før eller siden må vi jo begynne å gjøre vanlige ting igjen. Ting som å ha fester, fortelle vitser eller poste lettsindige blogginnlegg. Jeg vet ikke svaret, men jeg tror det er viktig å ta pauser i sorgen. For eksempel for å se på bilder fra da jeg var på Sørlandet for bare litt over en uke siden. Før Oslo ble dekka av blod og glass, forrige mandag, tok jeg en bil og en mann og kjørte ned til Lillesand for å besøke 1 stk pen dame, 1 stk pen mann og 1 stk kanindachs ved navn Vilma. Vi spiste, bada, leste, klatra i trær og kosa. Det føles lenge siden.
TRANSLATION
It's hard to know when to start living a normal life again, but I think it's important to take breaks from our grief. For example to read about my trip to the south of Norway. We drove down to visit our friends and their adorable little dog Vilma, to eat, read, swim in the sea and climb some trees. Feels like a different life but it was only last week.
