Om smykker

Foto: Privat

Jeg har utviklet et litt anstrengt forhold til smykker. Hjemme på pikerommet ligger det hauger av junk jeg har hengt rundt halsen i løpet av tenårene, men jeg blir mer og mer symbolsk av meg, også når det kommer til pyntemetall. Kanskje spesielt når det kommer til det. Det ligger mye symbolikk i smykker, enten man skal krones til konge, gifte seg eller bare briefe litt med religionen sin. I Romerriket var det bare en folk innenfor en viss rang som gikk lov å gå med ringer. Nå går folk på H&M og kjøper seg et artig kjede med en plastdings i annenhver uke, og noe av magien forsvinner. Jeg liker tanken på smykker som en verdigjenstand man sparer til spesielle anledninger, passer på og gir videre etter at man dør. Som en liten bit evighet.

I dag går jeg egentlig bare med to ting: Ring nr. 1 og ring nr. 2. Til gjengjeld tar jeg dem aldri av (unntatt når jeg knar deig. Man er ikke uhygienisk heller). Ring nr. 1 tilhørte min mor og ble sannsynligvis kjøpt i en eller annen bod på et eller annet marked en eller annet gang på 70-tallet. Den har jeg gått med sammenhengende i rundt to år. Ring nr. 2 fikk jeg i julegave av L. Har lenge hatt lyst på en slangering for litt Medusa-effekt, men de har en tendens til å være i overkant store og snirklete for min smak (misliker om-å-gjøre-å-ha-størst-og-flest-ringertrenden). Men denne er en perfekt blanding av enkel og detajert.

Målet er å ha en magnifique smykkesamling når jeg er 100.

TRANSLATION
About jewellery: Due to symbolic issues I only wear these two rings nowadays. One belonged to my mom, the other was a gift from my bf and I never take them off.

Lykke = gratis sjampo og makroner

1. Romy Schneider i Henri-Georges Clouzot’s Inferno 2. Jef Verheyen 3. Dries Van Noten vår 2011 4. Gråtoner via wikipedia 5. Laura Letinsky 6. Stillbilde fra Virgin Suicides 7. Stillbilde fra Buffalo 66

Befinner meg i en sokkelleilighet omringet av små hager og eggehvite villaer, katten sitter i vinduet og vasker seg og jeg leser om død, kjærlighet og facisme (Moravias 1934). Tror bare jeg blir her i dag. Har brukt de to siste dagene på å fly på pressevisninger, uten at jeg helt skjønner hvorfor, har en likegyldig innstilling til hele greia og er bare interessert i nye klær hvis de kommer fra my man Dries (tulla). Er bare svak for kombinasjonen gratisfyll og ettermiddagsfyll.

Har blitt med katt

Snakkes.

Snart

Foto: Privat

I fjor tilbragte jeg store deler av sommeren i platåsko. Snubla rundt på varme fortau, balanserte gjennom natta og klatra langs jernbanen ved Frognerkilen. Jeg hadde sikkert vrikka begge anklene hvis jeg ikke hadde hatt en arm å holde meg i, men jeg fortsatte å gå med dem nesten på trass. Det er sommer og jeg skal gå i flotte, upraktiske sko. Hele tiden.

På mandag tok jeg trikken forbi slottsparken og så en liten eng av krokus bre seg over gresset i det sørvestre hjørnet. For å sitere en viss svensk blogger: Lyckan i det??? Bare å kunne gå i gatene uten å fryse ihjel fremstår i seg selv som ganske fantastisk. Jeg klarer nesten ikke vente til heggen begynner å blomstre. Før man vet ordet av det er det bare å dra på seg shorts og platåsko og dra på oppdagelsesferd igjen. Jeg kjenner det i lufta.

Ville blomster

Foto: Den norske opera og ballett

I går var jeg i Operaen og så Kyliáns Wild Flowers, som hadde premiere på lørdag. Jiři Kylián blander klassisk teknikk med moderne ballett, og er ikke redd for å sette flygelet på stylter eller bruke bobleplast som rekvisitt. Folk lo underveis, men jeg tok hele forestillingen dødsalvorlig, herregud begynte typ å gråte. Dessuten er jeg litt forelska i Maiko Nishino. Les mer her.

Høst fra Dries Van Noten

Foto: style.com

Jeg har en forkjærlighet for Antwerpen-designerne, og aller mest elsker jeg Dries Van Noten. Høstkolleksjonen hans er et virrvarr av stoffer og mønstre (inspirert av Ziggy Stardust og Ballet Russes, fin kombo), satt sammen så intelligent og presist at jeg nesten mister pusten. Den velskrevne motebloggen The cutting glass har dissekert kolleksjonen og forsøkt å telle alle mønstrene, men måtte gi opp etter 60. Det folkens, er ganske mange mønstre. Spesiallagde sådan. Og det er ikke lite talent som skal til for å sjonglere det sammen til en helhetlig kolleksjon, men Van Noten har klart det med glans.

Foto: The cutting glass

Siden dette er MIN BLOGG tenkte jeg å tvinge dere til å se litt nærmere på detaljene. Hintene av blå fløyel, de psykedeliske sokkene, ankelbootsene i slangeskinn... Spesielt ankelbootsene i slangeskinn. Hestehalene i gullring har allerede blitt mye omtalt, ikke uten grunn. Maksimalisten i meg koser seg ihjæl (og minimalisten henger med takket være de relativt enkle snittene). Dette er klær man kan dø i.

Foto: style.com

God morgen

Foto: Privat

I siste nummer av The Gentlewoman er det en liten sak som tar for seg morgenrutinene til et knippe kvinner. Delt opp etter tidspunkt fra 06:00 til 08:00 forteller de hva de gjør for å få en god start på dagen; noen står opp 06:15 for å stelle hesten sin, mens andre begynner med å drikke ingefærte i hagen. Jeg skulle ønske jeg var en av dem som nyter å stå opp seks eller har en hage å sitte i, men det er jeg altså ikke. Jeg har kun én vane på morgenen, men den er til gjengjeld ganske luksus: Blir kyssa våken litt før ni, og liggende til cirka ti. Trenger litt tid til å tenke gjennom alt jeg har drømt.

Utover det byr denne uka på flere av mine favoritting: Katt, ballett og gratis champagne. Mer om det etterhvert.

Har hatt på klær i helgen

Foto: Privat

...Og innviet vårfrakk nummer to, som jeg er helt sikker på at oldemor har eid (den andre viste seg å ha tilhørt morfar, ops unnskyld). Veska kjøpte tanta mi på Grand Canaria for noen decennier siden, og skjorta fant jeg på loppis i går. Elfenbenshvit silke til 18,50. Ikke verst. Buksa har jeg arva av Lars... Innser at jeg ikke eier noen nye klær.

Ellers kom vi nettopp hjem fra relativt nye Trattoria Popolare nederst på Løkka, supergod italiensk mat. Dagens anbefaling. Typ.

Mmmmm ooooost

Foto: via tumblr

Jeg er ekstremt svak for ost, spiser gjerne en hel brie til middag hvis jeg skulle ha det liggende. Flaks for meg at jeg har venner med samme svakhet! I kveld er det tid for ostekveld i osteklubben, hos ingen ringere enn Julie Chiku. Det blir stas. God helg!

Om hår

Foto: Danby Choi

Jeg har hatt midtskill i ett års tid nå. Egentlig var midtskill på hatlista mi helt siden barneskolen, men så bare prøvde jeg og innså at jeg ikke bare kler det, men føler meg annerledes i det. Litt ryddigere. Mer seriøs. Likevekt i hoderegionen liksom. Jeg begynte automatisk å kle meg mer maskulint, gå med bukser, skjorte, svart, grått, blått og brunt. Men en gang i vinter (under fashion week for å være nøyaktig) fikk jeg et innfall når jeg vaska håret, og la skillen noen cm lenger til venstre. Og hva skjedde?? Jeg fikk en uimotståelig trang til å krølle håret, ta på min korteste, mest vippete kjole og sminke meg ordentlig. Innbiller meg at jeg oppførte meg mer kokett også.

Jeg må nå overveie muligheten for at personligheten min ligger i noe så simpelt som skillen. Noen som har følt det på samme måte?

Storhet i forfall

Foto: Michael Eastman

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg når jeg var på Cuba var alle de vakre bygningene. Jeg ble helt overveldet når vi kjørte inn i Havana fra flyplassen, går det virkelig an å ha så mange fine bygg på et sted? Savner å våkne til fem meter høyt tak og pastellfarger hver morgen. Jeg angrer på at jeg ikke tok mer bilder av akkurat det, men heldigvis har Michael Eastman gjort jobben for meg. Det ser kanskje overdrevet ut på bildene over, men det er virkelig sånn overalt.

Ferskentorsdag

Foto: JH Engström, Vintage Textile, nærbilde av Botticellis Venus via Halta Definizione, Laura Letinsky

I dag puster jeg betongstøv og redigerer nakenbilder. Så mye mer interessant har jeg egentlig ikke å si, men jeg syns dere skal gå inn og lese Ida Skovmands treffende tekst om OnePiecen, som etablerer seg i Sverige i disse dager.

Vondt i hjertet

Foto: Rolf Thoresen, oslobilder.no

I dag har jeg tenkt mye på Halléngården. Det som en gang var Oslos fineste butikk er i dag et forfallent høl, og det virker som det er umulig å få til noe nytt der. Bygningen og art deco-interiøret er (heldigvis) fredet av byantikvaren, men det har (uheldigvis) ført til at han som eier det bare lar det stå til det er så forfallent at det må rives uansett.

Ulf Thorleif Hallén åpnet butikken tidlig på 30-tallet, og drev den helt til han ble gammel og dement. I 2004 overtok businesspartneren hans Thorleif Thune hele bygget på tvilsomt vis for et par hundre tusen. Det har vært en del rettsaker i etterkant, folk føler seg snytt for penger i hytt og pine, og siden har altså lokalet stått tomt. Hallén selv døde for et par år siden.

Hadde jeg hatt muligheten hadde jeg leid det på flekken, men med alle kostnadene som må til for å restaurere bygget er det helt uaktuelt. Det er visst både vannskader og annen drit der inne. Jeg orker ikke tanken på at det ikke skal ivaretas, jeg vil åpne butikk! Nå! Er redd det blir for sent hvis jeg må vente til jeg har råd om, tja, kanskje fem år, kanskje mye mer, kanskje aldri. Har jeg ingen rike lesere som ser potensialet i det her? Hehe.

Enter the void

Foto: blue-ray.com

Gaspar Noés siste film føles litt som å stå tre timer i rulletrappa på Nydalen t-banestasjon. Litt kult i starten, før du langsomt blir hypnotisert, sansebedøvet, mister virkelighetsbegrepet og glemmer hva du heter. Handlingen foregår i Tokyos klubbliv og og er en neonbelyst røre av sex, dop, død og søskenkjærlighet. Paz de la Huerta er som vanlig naken 70 % av tiden, og spiller søsteren til den drugdealende hovedpersonen som blir skutt av politiet sånn ganske i begynnelsen av filmen. Resten handler om at han flyr rundt i et lys og er død og sjekker hva søstra driver med. Dette varer altså i ca to timer. Det var nesten så jeg døde selv.

Men tittelsekvensen dere! Den er sykt rå. Det synes visst Hype Williams også, så derfor bestemte han seg like godt for å gjøre akkurat det samme når han skulle lage All of the lights-videoen til Kanye. Jaja.

Betong og porselen

Foto: Privat

Ok. Siden jeg allerede er relativt frustrert over hullet noen har slått i taket på kjøkkenet vårt fra leiligheten over, tenkte jeg å fortsette å hisse meg opp litt. Det har seg sånn at jeg nylig bestemte meg for å gå til innkjøp av en foundation. Det blir fint, tenkte jeg. Litt porselenshud når jeg skulle føle for det. Så jeg gikk på Steen & Strøm. Der hadde de ikke en eneste en i hele lokalet som var lys nok. Så jeg gikk på Glassmagasinet. Samme problem der. Det eneste jeg fant var en sur ansatt som sa at jeg måtte bruke peeling og solpudder. Nei takk jeg tror ikke jeg må det gitt. Jeg fortsatte å besøke så og si alle parfymerier i hele Oslo, uten hell. På Gimle kunne en flink ansatt fortelle meg at man ikke tar inn de lyseste tonene til markedet i Norge, "fordi vi ikke trenger det". HÆ? Er ikke vi blandt de bleikeste i hele jævla verden? Jeg har fått med meg at en urovekkende del av befolkningen syns det er superfint å være superbrun, men jeg trodde ikke de blokkerte markedet for oss andre. Jeg har forresten er venninne som jobber på Vita, og hun kunne fortelle at kollegaen hennes pleide å anbefale kundene å kjøpe foundation som var to nyanser for mørk. Jesus.

Over til løsningen på mine problemer. Jeg googla litt før jeg sendte bud på Mariell nede i Paris, og noen dager senere sto jeg med en flaske fra Laura Mercier i hendene. Fargen heter porcelain ivory og er spøkelseslys, dvs helt perfekt. Hett tips. Den her altså.